O r i e n t a l s k  d a n s
Introduksjon Terminologi
Stilarter
Cabaret Egyptiske folkedanser Baladi Saiidi Meleya Shaabi Fellahi Ghawazi Andre folkedanser Khaleegy Roman Ciftetelli Tunisisk
Musikk
Bok- og CD-omtaler

Lenker

Basar

Gjestebok

Stilarter innen orientalsk dans

Cabaret / Oriental / Madsjensie

Cabaret. Skisse av Me'ira.

Den danseformen man vanligvis forbinder med "magedans" kalles cabaret eller oriental stil og har utviklet seg fra de egyptiske kabaret- og nattklubbscenene på 1920-1930-tallet. Cabaret-sjangeren henter elementer fra både folkedans og ballett og har gjerne et sensuelt og flørtende uttrykk. Grunnbevegelsene stammer fra de arabiske folkedansene, men formen er stilisert på scenen og det krever mye øvelse og mange års trening for å beherske denne stilen. Dette er oppvisningsdans som danses av profesjonelle dansere for et publikum, i motsetning til den sosiale dansen hvor alle deltar.

Cabaret-stilen er fortsatt populær på restauranter og nattklubber i Midt-Østen, og har spredd seg til store deler av den vestlige verden og delvis også utviklet seg videre her som f.eks. til amerikansk cabaret, som kan skilles fra egyptisk, tyrkisk og libanesisk cabaret for det trente øye.

Kilder: Lee Figenschow og Ruth Schukalla.

Understiler

Innen cabaret-sjangeren finnes flere understiler:

Madsjensi

er startnummeret på et lengre show i Egypt og inneholder masse teknikk og briljering og skal presentere danseren og hennes dyktighet.
Madsjensien er lang og inneholder en rekke rytmeskift og gjerne også innslag fra ulike stilarter og skal gi en forsmak på det som kommer i resten av showet, omtrent som en overtyre i musikkens verden. Dersom man velger å starte showet med slør er det vanlige i egyptisk tradisjon å slenge det fra seg etter introduksjonen.
Kilde: Majken Wærdahl, pers.med. på kurs.

Oriental

Videre kan man danse en oriental, et variert musikk-stykke som på langt når varer like lenge og er like krevende som en madsjensie. Til orientalen kan man velge om man vil bruke tilbehør som f.eks. slør eller fingercymbaler (zill/sagat). Dersom man velger slør er det som over, vanlig å slenge det fra seg i løpet av dansen. Dersom man velger å danse med sløret hele dansen beveger man seg over i det som tradisjonelt er mer kjent som amerikansk slørdans.

Pop-oriental

En pop-oriental er en oriental som i likhet med shaabi, danses til pop-musikk, men bevegelsene er gjengjeld med "beherskede" som i den øvrige cabaret-tradisjonen. Musikken det danses til er ofte fra "al jeel"-sjangeren ("al jeel" = generasjon/ ungdomsgenerasjon) - en moderne, vestlig-inspirert blanding av beduin, nubisk og egyptisk rytmer og folkloretemaer. Typiske artister er Amr Diab og Ehab Tawfik etc.

Trommesolo

En trommesolo er et musikk-stykke det danses til som kun spilles på trommer og andre rytmeinstrumenter. Som regel er "melodi-rytmene" intrikate, mens grunnrytmen gjerne spilles i bakgrunnen. En trommesolo kan enten være et alenestående musikkstykke eller være en mindre del av et større stykke som f.eks. en oriental eller madsjensie.

Klassisk egyptisk stil

Klassisk egyptisk stil danses til de gamle klassiske egyptiske sangene, ofte representert ved den berømte sangerinnen Oum Kalthoum, og har alltid mye innslag av tekstfortolkning. Man avslutter gjerne et show i Cairo i denne stilen da den er den mest høytidelige, seriøse og verdige.
I motsetning til folkedanser som f.eks. saiidi er kroppens tyngdepunkt flyttet opp. Armene er ofte høyt løftet, mange av bevegelsene gjøres på tå og bena er også ofte mer samlet.
Fordi den krever mer innblikk i kultur og språk enn de øvrige stilene er den sjeldenere å se i vestlige land enn f.eks orientalen. Musikken det danses til er musikk de aller fleste arabere kan og kjenner tekstene godt til. For ikke å "tråkke i salaten" er det derfor viktig å vite hva tekstene handler om. Selv når det danses til instrumental-versjoner av disse kjente klassikerne, danses det ofte ut fra teksten til sangen.
Kilde: Majken Wærdahl, pers. med. på kurs

Musikken kan karakteriseres som "moderne" (laget i løpet av de siste 100 år) og er ofte opprinnelig fremført av noen av klassikerne i egyptisk/arabisk musikk.

Kostymet

er ofte en badla (også skrevet som bedleh osv), dvs en typisk todelt drakt med perler og paljetter som f.eks. består av en BH, belte og skjørt i cabaret-stilen. NB! Klassisk stil danses alltid i et heldekkende kostyme (f.eks. tob/helt kjole).

På kabaretscenen så man for første gang dansere iført todelt drakt med bar mage. Den todelte draktens utforming ble inspirert av indisk klesdrakt, kostymer fra datidens kabareter og fantasifulle, eksotiske Hollywoodfilmer. En drakt med åpent midtparti som f.eks. med paljettprydet overdel og belte/skjørt/bukse kalles fremdeles cabaret-drakt eller badla.
Kilde: Shira.

Egyptiske folkedanser og folkloristiske danser

Cabaret-stilen bygger på bevegelser som kommer fra folkedansen. Både de bevarte folkedansene og konstruerte folkloristiske danser (danser inspirert av folkedanser og dagligliv) finnes det mange varianter av. Av de mest kjente egyptiske dansene finner en baladi, saidi, meleya, shaabi og fellahi.

Baladi/Balady/Belady/Beledy

Baladi. Skisse av Me'ira.

Baladi er navnet på en av folkedansene. Ordet balady betyr folkelig/ fra landet, og musikken og dansestilen utviklet seg fra begynnelsen av 1900-tallet, da tradisjonell folkemusikk og vestlig inspirert musikk møttes i forbindelse med den massive urbaniseringen i Egypt på denne tiden. Baladi kalles ofte for Egypts blues, pga de mange improvisasjonene og den følelsesladde musikken. Dansestilen er tung og jordnær.

Kilde: Lee Figenschow.

Baladi er den typen dans "alle egyptiske jenter danser" og kan betraktes som en urban folkedans. Den skal beskrive det som er "ekte" og handler om følelser.

Kilde: Nabil Mabrouk (2002). Foredrag om dansens historie og ulike stilarter, Trondheim 23.02.02.

Noen bruker ordet "baladi" som et annet ord for "Maqsoum"-rytmen, og når de ber en musiker om å spille en baladi, betyr det at de spør etter en sang som er basert på denne rytmen. I egyptiske nattklubb-show, etter å ha danset en seksjon med Cabaret-stil i en badlah, er det vanlig at danseren går og skifter kostyme og kommer tilbake for å ta en folklore-del. Dette kan f.eks. være baladi, saiidi, meleya eller en annen folkedans.

For mer om baladi, les en artikkel av Hossam Ramzy som bl.a. ligner veldig på det essayet som står skrevet i innlegget til dobbelt-cd'en "Best of Baladi and Saaidi" (2CD).

Kostymet

er en baladi-kjole. Det er en heldekkende kjole som når ned til gulvet.

Kilde: Shira.

Saiidi

Tahtib. Skisse av Me'ira.

Saiidi (også skrevet som saidi) er en av de andre folkedansene. Ordet saidi refererer til alt som har med Said-regionen (også kjent som Øvre Egypt, helt sør i landet) å gjøre. Dette gjelder bl.a. dansestilen, rytmen og folk som kommer derfra.

Dansingen med kjepp/stokker har sin bakgrunn fra dette området av Egypt.

Kilde: Shira

Raqs al Assaya/Tahtib

Når kvinnene danser med stokk er både dansen og stokken gjerne lettere. Stokken er også ofte mer pyntet enn mannens (f.eks. bekledd med "gull" og paljetter). Stilen har etterhvert blitt tilpasset cabaret-scenen, og har ofte et mye lettere uttrykk enn mannsdansen.

Kilde: Lee Figenschow.

Al Said

Kilde: Ruth Schukalla.

Meleya

Majken i meleya. Skisse av Daimona.

Skisse av Daimona.

Skisse av Daimona.

Meleya (Melaya/Milleya etc) er en humørfyllt og flørtende dans hvor man bruker et tykt stoff (meleya) istedet for slør. Den vanligste og mest kjente varianten kommer fa Alexandria.

Kilde: Majken Wærdahl.

Meleya'en er et stort sjal som i utgangspunktet skulle skjule kvinnens former og beskytte henne fra uønsket oppmerksomhet. Det ble fort oppdaget at meleyaen i tillegg til å skjule former, fint kunne fremheve dem. Dette gjorde at meleyaen ble brukt i dans. Dansestilen kommer fra Alexandria og er en dans med mye humor og flørting. Under meleyaen har danserinnen på seg en fargerik ettersittende kjole med paljetter og stas som etterhvert blir synlig.

Kilde: Helene Skaugen.

Melaya Laff

Det som kjennetegner Melaya Laff er den korte, trange kjolen (på den øvre illustrasjonen er denne lang, red. anm.) og det store svarte sjalet, melaya'en, som egentlig skal beskytte kvinnene for mennenes blikk. Kvinnenes dans består i å bruke melaya'en på en kokett måte, la den gli til høyre og venstre, og dandere den på nytt. I tillegg bruker kvinnene gjerne blomsterdekorerte slippers, et hodeskaut med fargerike ulldusker "mandihl bi oiya", og ansiktsslør, "burr'oh" (ansiktssløret var til å begynne med laget av fiskenetting, red.anm). Mennene danser i en svart, vid Alexandria-bukse, genser, en fargerik vest og hvit fiskerhatt.

Kilde: Ruth Schukalla.

Egyptisk shaabi

Shaabi. Skisse av Daimona.

"Shaabi" betyr "folkelig" på arabisk og er arbeider-klasse popmusikk som det danses til på gatene i Kairo.

Egyptisk shaabi-dans består av de samme bevegelsene som man har ellers innen orientalsk dans, men de utføres på en råere, mer vulgær og vanligvis svært lite elegant måte. Stilen er ganske flørtende og humoristisk opp mot kokett (avhengig av danserens personlighet).

Kilde: Helene Skaugen og Michelle Galdo, pers.med. på kurs.

Det danses også Shaabi på de "billige" nattklubber og diskoteker.

Kostymet

Egyptisk shaabi danses nå også på scenen, men det er ikke det samme som det man ser i gatene.

Kilde: Helene Skaugen og Michelle Galdo.

Også de store stjernene danser egyptisk "shaabi", men på en mer raffinert måte. Du kan nesten kalle det for parodiering. (Egentlig kanskje dårlig gjort?) Det er denne raffinerte stilen det undervises i når det undervises i "shaabi".

Kilde: Michelle Galdo.

Musikken

Kilder: Shira og coveret til Hakims CD Talakik.

Fellahi/Fellahin

Fellahi, skisse av Daimona

Fellahi/fellahin er en annen folkloristisk dans som var inspirert av bondelivet og ble til for teaterscenen.

Fellahi er det arabiske ordet for bonde (entall: fella/fellaha). De bruker fellahi-rytmen, en meget kjapp rytme som går i to-takt. Musikken har alltid vokal og dansebevegelsens følger vokalen. En fellahi-dans beskriver bøndenes hverdag/arbeidsdag som å samle mat i en kurv eller hente vann i krukker (balas).

Kostymet

Kvinnenes kostyme er en lang og meget vid kjole med volanger nederst. De bruker ofte lange skaut med ull-pompomer på. Av og til brukes også et langt skjerf rundt halsen som danseren kan knyte rundt hoftene under dansen for å gjøre hoftebevegelsene mer synlige.

Kilder: Keti Sharif,Jasmina Jahal.

Ghawazee

Ghawazee, skisse av Daimona

Ghawazi er flertall for ghaziya, som betyr (hjertets) erobrer og referer til en av de mer tradisjonelle kvinnedansene i Egypt. Ghawaziene er en gren av sigøynerfolket som hører Nawarfolket, som også finnes i Syria og Libanon. Tidligere var Nawarkvinnene dansere og kurtisaner, mens mennene hadde rollen som musikere og managere.

Tidligere ble ghawaziene funnet over hele Egypt, men de ble forvist fra Kairo i 1834 og slo seg ned i Øvre-Egypt. Her har de underholdt og fascinert mang en turist. I vesten ble den for første gang vist under verdensutstillingen i Chicago i 1893, noe som førte til en orientalsk dansefeber som ennå har sine ringvirkninger. Desverre er dansestilen i ferd med å bli utryddet på grunn av religiøse fundamentalister.

Det finnes flere teorier og meninger om ghawziene og deres histore. Noen mener de er sigøynere, andre ikke. Dette kan du lese mer om på Ruth's side om egyptiske folkedanser.

Musikken, dansestilen, holdningen og andre kulturelle særtrekk skiller seg fra øvrige danser i Øvre Egypt og Said-regionen (jf saiidi). Dansen karakteriseres av hofteisolasjoner og shimmies, og danserne holder en uavbrutt rytme med sine fingercymbaler (sagat/zill) som stå i kontrast til de synkoperte trommeslagene.

Kostymet

Kostymet har variert med motene. Ofte avbildes ghawazi-dansere i ottomanske antrekk med en jakke/frakk som har knepping på magen og utrigning på bysten og hengende ermer, vide bukser og ellers lag på lag med klær. Mer moderne ghawazi-dansere er avbildet med store skjørt dekket fullstendig av frynser eller glinsende tråder (såkalt assuit-stoff), masse smykker (ofte halvmåeformede) m.m.

Kilder: Helene Eriksen pers.med. på kurs, Ruth Schukalla, Shira.

Ikke-egyptiske folkedanser:

Landene rundt den persiske gulf er kjent for khaleegy-dansen og fra tyrkia kommer danser som chiftetelli og roman.

Khaleegy

Khaleegy, skisse av Daimona

Khaleegy - (noen ganger også stavet som "Khaleeji", "Khaliji", "Khaligi" osv) brukes om stilen fra området rundt den Persiske gulf/Arabiske halv-øy (Saudi Arabia, Kuwait, Bahrain, Qatar, Forente Arabiske Emirater og Oman).

Denne dansen kjennetegnes ved en livfull rytme, morsomme og gyngende bevegelser, lek med kostymet og slenging med hå et (dansere med kort hår gjør de samme bevegelsene, men mer symbolske).

Kostymet

Et typisk kostyme for denne stilarten er i en alt-for-lang og alt-for-stor, vid kjole (Thobe Al Nasha'ar - kvinnethobe) utenpå festklær eller andre kostymer, og den er gjerne sterkt dekorert.

Kilde: Shira.

Kjolen er så lang at den ligger i bakken. Kjolen er noe gjennomsiktig og man har den utenpå festklær eller andre kostymer.

Kilde: Helene Skaugen

Dansen

Fotarbeidet i dansen er meget enkelt, men de bevegelsene som kanskje karakteriserer denne dansen best er kastene med overkroppen (slik at håret flagrer) og armbevegelsene hvor en holder opp kjolen (for ikke å snuble i den når en danser).

Kilde: Shira.

Musikk

Man danser khaleegy til musikk med den karakteristiske khaleegy-rytmen.

Mer info om khaleegy-stilen finner du her.

Ciftetelli

Ciftetelli, skisse av Daimona

Rytmen

Ordet "chiftetelli" (på tyrkisk skrevet som "çiftetelli") har flere betydninger og refererer også til en spesiell rytme. På arabisk heter chiftitelli rytmen "wahad e noss" eller "dar e noss".

En annen bruk av ordet chiftitelli refererer til et improvisert musikk stykke med solo instrument (som Arabisk "taxim" eller "taqasim").

Chiftitelli-rytmen blir fremført på to måter, som rask spirituell livlig, eller rolig sensuell og hypnotisk.

I Hellas staves ordet "Tsiftetelli" og refererer som regel til "magedans" generelt.

Kilde: Ingrid Johannessen.

Dansen

Chiftetelli er også navnet på en tyrkisk folkedans som danses i grupper. Den ble danset i haremet og er veldig pen, så og pyntelig og inneholder egentlig de fleste elementer man forbinder med orientalismen på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet som det å gå ned på gulvet, slangearmer, bodywaves, det både ryggen bakover m.m. I det sakte partiet går danseren(e) ofte ned på gulvet. De raskere delene, som er mer eksklusivt tyrkisk, har mer fotarbeid. Rytmene i det rasket partiet er forskjellig fra sted til sted og hver landsdel har en egen chiftetelli.

Kilde: Helene Skaugen pers. med. på kurs.

Den hurtige chiftetelli'en var opprinnelig en folkedans gjort av par og tidvis i grupper, men brukes nå hovedsaklig av dansere som liker tyrkisk musikk. Når (amerikanske, red. anm.) dansere referer til chiftetelli tenker de vanligvis på sakte chiftetelli som de kan bruke til "floor work", balanserende eller stående undulasjoner.

Kilde: Shira.

Tunisiske danser

Jaks al Juzur, skisse av Daimona

Tunisiske danser kjennetegnes av delikate lette steg og en livlige horisontale hoftebevegelser som kan minne om 60-tallets twist, men hvor hodet og overkroppen er i ro. Armene holdes løftet ut fra kroppen, enten stille eller som komplementær bevegelse til kroppen, og er avslappede og elegante. Hendene peker utover. Tidvis kan danseren sitte ned og bruke mimikk og bevegelser fra dagliglivet som å lage couscous, kamme håret, ta henna på hendene, khol rundt øynene og hmira på hoftene, på en enkel og kunstnerisk måte.

Raqs al Juzur er en spesialitet innen tunisiske danser kommer fra øyene Kerkennah og Djerba og akkompagneres av mizwid (sekkepipe) og trommer. Danseren balanserer en leirkrukke på hodet mens hun følger trommerytmen med hoftene. Menn danser også denne dansen og de balanserer de ofte høye tårn av tunge leirkrukker på hodet. Denne dansen har blitt et nasjonalsymbol for Tunisia.

Raqs al Maharem er en annen spesialitet hvor man danser med skjerf. Den var opprinnelig en flørtende kafedans med skjerf, men tok en mer patriotisk vending da dansere begynte å bruke røde og hvite skjerf under frigjøringsbevegelsen på 1950-tallet.

Kostymet

Kvinnenes kostyme består av en melia (tilsvarende den nord-afrikanske haik) - et drapert stoffstykke som holdes sammen på skulderen av sikkerhetsnålens forløper. Meliaen er av en type klær blir drapert rundt kroppen som en romersk toga, indisk sari eller indonesisk sarong. Et ullbelte med lange frynser i hver ende holder opp den ene enden av stoffstykket og bidrar til å forsterke de tunge hoftebevegelsene.

Kilder: Helene Eriksen pers.med. på kurs, Aisha Ali/Mardi Rollow, Kashmir.

Referanser

Avsluttende ord

De stilartene som er nevnt over er noen av de vanligste og mest kjente av folkedansene. Om du ønsker å lese mer om de egyptiske folkedanser, se et dokument Ruth Schukalla har skrevet.

For europeiske dansere har Egypt har vært det dominerende senteret gjennom mange år, men også Tyrkia og Libanon er i ferd med å reise seg som viktige sentra på kabaret-scenen.